|
I sin ildfullhet er tangoen en uttrykk for en modem og erfaren lidenskap som slippes løs etter dansens vedtatte normer. Den er brå, aggressiv, seksuell og kjælen, kroppen spennes, den andre gir sensuelt etter, til en ny brå bevegelse fra mannen fører kvinnen bort, og så tett inntil sammen med en smygende hoftebevegelse hos henne. Så brått bort...
Da man i Paris trykket denne danse og musikken jublende til sitt bryst i de finere kretser fra 1910-15, ble også tangoen akseptert av borgerskapet i Argentina. Da utviklet dansen seg til å bli mer dempet, man danset fra hverandre, selv om den fremdeles forble erotisk. I 1917 slo tangoen gjennom som sang-genre med Carlos Gardel innspilling av "Mi Noche Triste".
På dette tidspunkt hadde bandoneonet markert seg som tangoens mest typiske instrument, et trekkespill som gir det melankolske draget i musikken.
Tango var massenes dans i medten av århundret også i Europa. Senere har den veket for andre former for musikk og dans.
Men samtidig har vi en stor tangobølge i Norge, med aktive tangoelskere i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø Tangoklubb, og flere.
| 
)
)
