20. Århundre i Argentina

       

Fernando De La Rúa OG Carlos Saúl Menem. (10. des. 1999)

Ved begynnelsen av det 20. århundre ble Argentinas en av de rikeste land i verden og befolkningen steg med rekordfart ved ankomsten av millioner av europeere. Det sivile styresettet var generellt sett fredlig inntil et militærkupp i 1930. Et nytt kupp skjedde i 1943 med Juan Domingo Peron som en nøkkelfigur i kuppet og som steg opp som landets leder. Han oppfordret og støttet veksten av fagforeninger og økte lønningene. Peron og hans kone Eva, som var mester i sosiale velferdsprogrammer, ble enormt populære blandt de store massene. Men da økonomien begynte å gå i oppløsning, ble Peron etterhvert mer og mer diktatorisk. Hans forsøk på å sekularisere nasjonen bragte ham i konflikt med den romersk katolske kirken og støtte dermed fra seg hans militære offiserer. Han ble kastet i 1955.


Etter en rekke militære regjeringer fikk Perón tillatelse til å returnere til makten i 1973. Han døde i 1974 og etterlot seg hans annen kone Isabel, som landets første kvinne til å lede en regjering på den vestlige halvkule.

Under hennes regjeringstid vokste marxist-geriljaen Montoneros og deres voldelige aksjoner. Dette førte til at militæret tok makten i 1976. Hæren tok revansj og deres "skitne krig" mot dem som de anså subversive, i gangsett tusener ble myrdet eller forsvant.

I 1981 ble general Videla, som hadde kastet ut Perón, etterfulgt av president og general Roberto Viola. Før året var omme var Viola skiftet ut med general Leopoldo Galtieri. I 1982 beordnet Galtieri argentinske tropper til å invader Malvinasøyene (Falklandsøyene), et argentinsk territorie som ble okkupert av Storbritania i 1833. Til militærjuntaens overraskelse sendte Storbritania en militærstyrke til Syd Atlanteren og i løp av 3 måneder var den argentinske hæren slått og øyene tatt tilbake.Galtieri trakk seg ydmyket tilbake.

I 1983 ved demokratiske valg Raúl Alfonsin fra Det Radikale Borgeligere Unionpartiet til makten. Under Alfonsin forverret økonomien seg ytterligere, og i mai 1989 ble den første lederen på nesten 50 år valgt via stemmeurnen da ledere for Rettferdighetspartiet (Peronistpartiet) Carlos Saul Menem, sønn av syriske immigranter, ble valgt til president.

Menems førte 18 måneder var vanskelige, men siden 1991 godt hjulpet av hans finansminister Domingo Cavallo, som står for de frie markedskrefter og radikalt liberaliseringsprogram, har Menem greid å styre mot en bemerkelsesverdig forandring av angentinsk økonomi, og landet nyter økende politisk stabilitet.

Menem ble gjenvalgt som president i 1995, det tredje fredelige valget. Menem peronist parti vant også flertallet av plassene i representantenes hus ved valget som ga dem kontroll over begge kamrene i kongressen. Med de mørke tilbakelagte dagene med diktatur, gjenvandt argentinerne deres stolthet over landet sitt og nøt demokratiets frihet så vel som deres stadig forbedrende økonomi.

Etter Menems to perioder som landets leder, ble så Fernando de la Rua valgt som landets nye president.

Desember 2001 kom et veiskille i Argentinas historie. Dette ble en måned preget av sterk politisk uro. Gjennom vold og store demonstrasjonstog landet over, uttrykte det argentinske folk sin misnøye med politikernes måte å håndtere den daverende økonomiske og sosiale situasjonen på. Dette førte til at President Fernando de la Rua meldte sin avskjed og trakk seg fra sitt embede. Det argentinske folk hadde talt, medier verden over satte fokus på den spente situasjonen i landet og Eduardo Duhalde ble i Januar 2002 valgt av parlamentet til å lede landet. Hans første tiltak til forbedring av argentinas økonomi ble å devaluere landets valuta,.